Eller sommerfugleffekten i praksis, som den ogsaa kunne hatt som tittel. Sommerfugleffekten er en av grunntesene i kaos-teorien, som kort fortalt sier noe sånt som at en fjert på Dombås kan utløse storm i Mexico. I orginalen var det vel et sommerfugl-vingeslag, og derfor kalles det sommerfugleffekten.
Min lille førstehåndserfaring ved denne effekten kan kort beskrives som følger. Bagasjen kom heldigvis fram i en del, og jeg fikk ingen problemer i tollen til tross for at jeg bare hadde et 3mnders visum og hadde tenkt å bli i 5.5mnder. Men flyet var ca. 40 minutter for sent. Dette førte til at den neste bussen jeg kunne ta (basert på informasjon fra hun som sto i turistinformasjonen på Brizbane Airport)
ikke gikk fra flyplassen før noe rundt 20:45. Det hjalp ikke noe særlig at Visa-kortet mitt var litt ute og kjørte slik at jeg ikke fikk ta ut penger noe sted.
Bussen var pakket full, og etterhvert som den kjørte rundt i byen skjønte jeg at bussjåføren ikke hadde til hensikt å sette av meg med det første. Vi var ned i sentrum, hvor flere ble sluppet av, og deretter et godt stykke utenfor. Når vi nærmet oss sentrum igjen hadde klokken krøpet forbi 21:45 på kvelden. Bussturen ender opp med at bussjåføren sier at jeg må gå herfra - det er rett opp bakken der bak de trærne - fordi trafikken var korket og veien opp dit er stengt.
Jeg trasker oppover - det er varmt, og jeg er fortsatt mer eller mindre kledd etter norske forhold - og finner etterhvert en hel rekke med backpacker-hosteller i gata jeg kom til. Tre stykker, for å være helt eksakt. Den ene het City Backpackers, og denne hadde vi allerede stoppet ved tidligere for å sette av noen andre. Litt oppenfor lå YHA, og jeg gikk inn der og spurte hvor jeg var, og hvor Yellow Submarine
lå. Hun som jobbet bak skranken kunne fortelle at jeg bare kunne fortsette rett gjennom YHA, gå ut bak, ta til høyre, og så skulle jeg være der. (Jeg kunne hoppet av der den første gangen vi stoppet der, altså... )
Yellow Submarine (hvor jeg forhåpentlig vis har reservert et rom) lå godt gjemt bak noen trær, og det er en lang trapp ned til inngangsdøren. Vel nede finner jeg at det er stengt - resepsjonen stenger klokken 22:00. Chaisse. Dette fortoner seg etterhvert som en litt håpløs situasjon. Visa-kortet mitt virker ikke, jeg har ikke noe sted å bo, jeg kjenner ingen i byen og klokken er ca 23.00 på kvelden.
Jeg tenkte som smått at TinBilly, hvor jeg bodde noen netter forrige gang i Briz, hadde 24h vakt og hadde i det hele tatt ganske ren og pen framtoning til hostell å være. Jeg bestemte meg smått for å finne en taxi dit. Jeg kom meg opp på veien og begynte å gå i en retning jeg tenkte det kanskje måtte være, og la merke til at det var ganske mange andre gående mennesker på veien - altså burde det ikke være så alt for langt å gå dit hvor folk gjerne møtes, og TinBilly ligger ikke så langt unna slike steder.
Det er 25 grader ute, mørkt, og jeg trekker på en koffert på 21kg pluss håndbagasjen min med bøker og Mac på ca. 5kg, er ikledd en tykk bomullsgenser og jakken jeg bruker på vinterstid holder jeg i venstrehånda. Det er ikke plass til noe av dette hverken i koffert eller håndbagasje, alt er pakket til bristepunktet.)
Brisbane Transit Centre kommer til syne på venstrehånden etter ti minutter, og lyden av festende mennesker fyller gaten. Jeg kan puste lettet ut over å straks være framme - TinBilly ligger rett ved. Med en gryende optimisme spør jeg resepsjonisten om det finnes en ledig seng på bruket. Svaret er et lettere fortvilet nei - TinBilly er fullt. Jeg begynner å få bange anelser. Nattportieren hadde forslag til steder å
gå, og pekte oppi en gate på et kart. Det så merkelig kjent ut, det var nøyaktig der jeg kom fra! Han mente at minst ett av disse stedene måtte ha en ledig seng. Jeg kjøpte argumentet, og trasket tilbake - fortsatt med koffert på slep. For å gjøre en lang historie kort: Ingen av disse tre stedene hadde et ledig rom. En av nattportierene jeg snakker med foreslår The Palace, som ligger midt i byen. Men telefonnummer hadde han ikke, så han kunne ikke ringe og sjekke.
Det var bare å traske altså - den samme lange veien tilbake forbi TinBilly, ned George Street, opp Adelaide, og tata. Endelig. 0005 trekker jeg kofferten inn på The Palace. Og han har rom - dog bare noe enkeltromgreier (dette er et backpacker-sted, folk er gjerne ute etter dorms med 5-7 senger). Deal sa jeg. To netter. Sjekker ut mandags morgen.
Jeg kunne ikke betale med Visa-kortet, terminalen hans ville ikke ha kortet og jeg må gå og få ordnet meg et duplikat-kort på mandag så jeg ikke sulter i hjel. Jeg greide dog å betale oppholdet med Mastercardet mitt (som jeg hadde bestemt meg for ikke å bruke.)
4. etasje er en etasje mer enn fire etasjer i Norge. Passe varm på toppen satte jeg nøkkelen i og åpnet, med håp om at jeg bare skulle kunne kaste meg på sengen, men nei. Rommet var tydeligvis brukt som oppbevaring for madrasser. Det lille rommet på 6kvm lagret ikke mindre enn seks store og tykke madrasser.
Ned til porieren, forklaring av situasjonen og ombooking. Han hadde heldigvis et twin share (to senger), uten noen andre i. Jeg tok det. Det viste seg at dette var party-bule nummer en, og jeg har nesten ikke sovet siden jeg landet i Briz grunnet braak i gangene...
To be Continued... :-)
-R-
