Frog Buttress

Under en tur på universitets-puben fredag 7. April, snakket jeg litt klatring med Denis' tidligere veileder, Ricarda. I løpet av kvelden hadde jeg en invitasjon til "sprekk-klatring" ved Frog Buttress. Dette er noe jeg bare har sett på film tidligere, og jeg så fram til dette med ikke lite forventning!

Ricarda hentet meg klokken 07.30 søndag morgen (hun var 30 minutter for sen... So much for Tysk punktlighet... Eller var det kanskje sveitserne... ), og etter å ha fanget en kopp kaffe og lunch landet vi hos Jon, en klatrekompis av Ricarda (og, skulle det vise seg, leder for en klatreklubb i Brisbane.) Ettersom dette var den første gangen jeg klatret "trad", og sprekk-klatring for den del, var Jon med for å være "barnevakt". Jon er en gammel ringrev med mye erfaring, og for tiden veldig opptatt av global oppvarming og andre miljøproblemer. Vi kjørte fra Jon's hus rundt 08:30 etter en kopp kaffe.

Kjøreturen til Mt. France tok en og en halv time - vi parkerte og pakket om sekkene rundt ti. Og ja - det er altså derfor cragget heter "Frog Buttress". Australiere, som engelskmen, kaller franskmenn for frosker. "Buttress" er navnet på typen fjell i området - og altså ikke en omsrkiving av "butter" og "mistress". Måten fjellet utvikler seg på danner naturlig lange paralelle sprekker, og dermed myriader av mulige klatrelinjer. Wikipedia har selvsagt en side om saken: http://en.wikipedia.org/wiki/Frog_Buttress

Cragget er voldsomt! For meg i alle fall, som har sett Hell, go thats it. Som Andry Martins "quick and dirty" guide viser, er det greit over 400 ruter der. Noen av rutene er 40m lange, og Infinity er kanskje en av de beste (se bildet til høyre. Infinity er den lange sprekken til venstre i bildet, hvor en anonym karakter klatrer helt i toppen. Til høyre er Ricarda som rapellerer ned. Vi var i ferd med å rappelere ned etter en tre-etappers klatretur, gjennom "Resting Point Ahead", "This is not a Twelve" og "Fakie".) Synd jeg ikke er her mer enn 6mnder! Å klatre Infinity hadde vært sinnsykt å gjøre en gang. Den er gardert rundt 20, ca 6+/7- i Norge, så den er litt out of range for øyeblikket. Særlig når det er 40 meter av den!)

Og ingen av de fire hundre rutene er boltet, selvsagt... Det er også sparsommelig med sikring på toppene. Det henger noen rapellfester her og der, og bortsett fra det må man sikre naturlig. Jeg måtte trekke litt i den første kammen min for å forsikre meg om at den satt fast. Litt spooky den første gangen, men det funker vist...

Å klatre sprekker for første gang var sinnsykt kult! Teknikken er litt spesiell. Hendene må "jammes" inn i sprekken. Når hånden er inne, dyttes tommelen inn i hånden og håndfalten bøyes grunding slik at hele hånden blir en kile som kan holde kropsvekten. Det er litt uvant til å begynne med, og bare en liten forflytning av kropsvekten kan forandre ett godt tak til "whoops, der ramlet vi ja". Ettersom huden på oversiden av knokene ikke er konstruert spesielt for dette, er det nødvendig med ganske mye sportsteip... Tilsvarende teknikk anvendes med føttene: Tærne må dyttes inn i sprekken på høykant, og deretter må foten "skrus" inn til horisontal stilling. Ganske smertefult, i alle fall for meg med splitter nye og ikke særlig ingåtte klatresko...

Som nevnt, den første ruten vi klatret var en ved navn "Resting Point Ahead", 15m, rundt 15. Ricarda ledet først, jeg gikk opp som nummer to og plukket utstyr og hang meg fast i et tre på toppen. Jon kom etter. Neste er en kort transportetappe ved navn "This is not a tvelve", men som sprekk var den ganske morsom (6m, 10). Siste rute på denne oppturen het "Faki". Dette er først en lang sprekk i et dieder på ca. 8 m, og deretter en sprekk på flat vegg på ca. 6m. Den må jeg klatre igjen! Kongerute, dog litt vanskelig å holde seg i sprekken på veien opp den første biten. På toppen ble vi belønnet med en ganske knall utsikt på en knall dag! Se bildene til høyre.

Sittende på hylla der oppe slo det meg plutselig at jeg aldri hadde rapellert tidligere, og det virket som om det var den eneste måten jeg kunne komme meg ned på. Jeg nevnte dette for klatrekompisene mine, og jeg fikk det du kan kalle et kræsjkurs... :-) Vi måtte rapellere ned to lengder - vi var ganske høyt oppe - og speaking of "høyt oppe", jeg følte meg ikke spesielt høy i hatten den første gangen jeg svingte meg over kanten for å komme meg trygt ned på egen hånd. Rapellen ble sikret av en "useless prussic", i følge Jon.

Det var på tide med litt lunch, og etter at jeg kom hit har jeg begynt å spise brød med peanøttsmør og bringebærsyltetøy. Det er faktisk ganske godt, og var det jeg hadde på matpakken denne dagen...

Klokken var nå ett-ish, og solen var begynt å ta skikkelig. Men vi skulle gjøre en rute til. Micron ventet litt lengre nede i gaten. Dette var en mer "standard" rute, uten mye jamming. Sikring fra en tynn sprekk, og to ganske flate vegger uten tak.

Graderingstabellen jeg har sett, tyder på at 15 ligger rundt en norsk femmer, og at 20 ligger rundt 6+/7-. Men jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg sleit på en 15. (Men jeg topptauer glatt 19 på KP som er sånn 6+ish, så konverteringskalaen er kanskje ikke helt ute og kjøre.) Micron var tidligere gradert som en 19, men ettersom det er en stor blokk der "alle" bruker, ble den nedgradert til 16-17. Midt oppe i veggen (jeg er 1/3-del opp på bildet) sleit jeg voldsomt - ingen tak, og jeg måtte ha pause. Ganske pysete... Men jeg kom meg opp til slutt.



Vel ferdig med Micron var det VARMT i veggen... Pakk, ferdig, hjemme rundt seks. Jeg skal garantert tilbake dit en dag, og det er en drøm i det fjerne å klatre Infinity. Det ser ut som en helt sinnsyk rute. Men da må jeg lære å sette naturlige sikringer først, og kjøpe meg mye "gear". Så det er sansynligvis litt usannsynlig at jeg rekker det før jeg stikker hjem. Men som klatrefantasi fungerer det bra...

Rolv