Exit rotteloop!

En rotte som er opplært til å trykke på en knapp i buret, hvorpå det med en viss sannsynlighet kommer ut en pellet med livretten til rotta, vil bruke store deler av dagen sin bare på å trykke på knappen. Analogt til dette har vi i dagens informasjonssamfunn nettbaserte tjenester hvor det er en stor sannsynlighet for å få ny stimuli i form av informasjon eller sosialisering bare ved å besøke tjenesten på nytt etter kort tid - dette er digitale rottelooper. Et godt eksempel på en slik rotteloop er nettaviser. Her dukker nyheter opp øverst på forsiden med jevne mellomrom - og hver gang vi sjekker nyheter på nytt får vi med stor sannsynlighet et nytt stimuli.

Jeg er i dag ferdig med 14 dager på rotteloop-diett - en to ukers informasjonsslankekur.

Disse to ukene var planen å unngå følgende rottelooper:

• Sosiale media som Facebook, Google+, Twitter
• Informasjonsaggregatorer som Reddit/Digg/BoingBoing/news.ycombinator
• Stumbleupon
• Nettaviser
• Papiraviser - annet enn overskrifter
• Instant Messaging - MSN, ICQ, Google Talk, etc

Jeg greide det uten uoverkommelige vanskeligheter, og eksperimentet er for min egen del særdeles vellykket. Målsettingen om å frigjøre mer "sakte tid" ble dog bare delvis innfridd, men jeg ble kvitt de aller fleste egenproduserte rotteloop-avbrudd jeg har i løpet av en dag. I løpet av de to ukene erfarte jeg dog at rotteloopene til en viss grad ble erstattet av f.x. mailsjekking - jeg innførte en tidsgrense for mailbruk for å få bukt med det.

I løpet av de åtte-ni første dagene gikk jeg fra å oppleve voldsom abstinens og selvinnsikter om at jeg er patologiskt avhengig av en mengde rottelooper, til å innse at jeg ikke lengre var på diett. Fra å være noe jeg måtte bruke en begrenset mengde viljestyrke til å overholde, ble dietten til noe som fungerte helt av seg selv. Nå kan jeg egentlig bare fortsette dietten uten nevneverdig anstrengelse, uten at jeg trenger kalle det en diett. Eller jeg kan utvide den til å gjelde mer. To uker internett-fri frister.

Det har blitt blitt mye lettere å faktisk få gjort noe de ca. 120 minuttene jeg har "fri" fra barnepass om dagen - de gått over fra en mail-im-nettavis-twitter-frenzy til å være riktig så produktive - det gir mersmak. I tillegg har jeg en følelse av at det generelle stressnivået mitt er mye lavere. Dette blir selvsagt veldig subjektivt, men følelsen av at jeg har noe jeg "må gjøre" er mer eller mindre borte. Og det er ikke bare fordi jeg har veldig ensformige hjemmeværende-pappa-dager, men fordi en evig rotteloop fra dypet av min bevissthet er skrudd av.

Det eneste jeg virkelig har savnet, er å chatte med venner over IM. Jeg må nesten tillate meg å gjøre det fra tid til annen. For eksempel på kveldstid, eller når jeg ikke har andre ting jeg ønsker å få gjort. De viktigste rotteloopene er kastet ut - og jeg skal gjenninnføre så få som mulig av dem.

Halveis i infodiett!

Dag 7 i min selvpålagte informasjons-diett er passert, og vel så det. Og det er på tide å spørre seg selv "hvilken diett?"

Rotte-loop impulsen - trangen til å sjekke db.no og reddit - er så godt som borte. Det er i alle fall ikke vanskelig noe lengre. Jeg kjenner det napper litt i sjekke-nyheter-muskelen i ny og ned, men absolutt ikke ofte. En positiv effekt, er at jeg har fått mer bevissthet rundt egen tidsbruk inn i hverdagen, og stiller spørsmålstegn med hva jeg driver med - om jeg gjør noe nyttig, eller om jeg bare kåler rundt og får tiden til å gå.

Den eneste observasjonen jeg har gjort meg hva tidsbruk angår, er at jeg sjekker mail oftere. Jeg tenker jeg strammer inn den siste uka, og nøyer meg med 30min til å prossesere, behandle, sende og svare på mail hver dag. Som hjemmeværende husfar burde jeg ikke trenge mer tid i mailboksen enn det...

Informasjonsdiett - dag 3

Dag tre er over, og alt er vel.

Det er vanskelig, men på sett og vis kjenner jeg meg roligere og mer avslappet i dag enn før jeg begynte. Jeg merker veldig ofte rotteloop-impulsen - sjekk IM, sjekk db.no, sjekk twitter, les reddit, boingboing, klikk rundt på internett på måfå - jeg burde kanskje spore hvor ofte impulsen intreffer, for å se om det blir en endring i frekvens så lenge eksprimentet pågår.


Jeg kjenner at når jeg blokkerer "rotteloop-impulsen" blir den umiddelbart erstattet med "hva kan jeg gjøre?" Det virker som om det lille jeg har av tilgjengelig tid blir brukt mer og mer konstruktivt - i tråd med mine egne ønsker og mål.

En gryende erkjennelse av at jeg lenge lenge har vært en patologisk selv-forstyrrer ad internett har slått rot. Jeg er spent på om behovet fortsatt er der, etter to uker på diett. Dersom impulsen fortsatt er der, må jeg nok forlenge dietten.

Informasjonsdiett - dag 1

Dag én av min nyhetssdiett er over - og jeg har allerede gjort meg noen observasjoner.

I går syntes jeg det var litt plagsomt at det tilsynelatende var umulig å skru av auto-update på Android-telefonen min. Uansett hva jeg gjorde (stoppet applikasjoner og alle Google-servicer på telefonen manuelt) dukket det opp twitter-, mail og chat meldinger. Columbusegget var å skru av nett på telefonen... :-) Positiv overraskelse: Batterilevetiden ser (naturlig nok) ut til å ha økt betraktelig nå når jeg ikke bruker den som en konstant kilde til oppdateringer og nett (jeg må normalt ha telefonen til lading hver natt for å ha noe juice på den.) I skrivende stund vet jeg ikke nøyaktig hvor telefonen er - behovet for å ha denne for hånden til en hver tid ser ut til å ha blitt mye mindre.

Impulsen til å sjekke rotte-loopene - dagbladet, nrk, reddit, boing-boing, twitter, for å nevne noen - er stor. Jeg kjenner jeg kan puste lettet ut hver gang impulsen trigger.

Stressnivået mitt er faktisk i ferd med å synke. Jeg er mindre utolmodig, og når jeg setter meg ned med min macbook air er det produktivt - jeg programmerer, leser eller skriver dette.

Mail-boksen sjekkes hyppigere dog. Jeg har et mål om å bruke bare 30min på mail om dagen, det sprakk i går. I dag tidlig var min private mailkonto helt uten ubehandlet mail, så nå er det ingen grunn til å sjekke hva som skjer der før i morgen tidlig for min del.

Det er litt vanskelig å logge helt av alt - i går måtte jeg sende noen meldinger via Facebook, fordi jeg er medlem av valgkomitéen til Bårdar Swingclub. Håper jeg kan ta resten over vanlig mail. I dette arbeidet jobber vi gjerne via google docs, og da er jeg strengt tatt logget inn på Google Talk - men så lenge jeg ikke faktisk bruker Talk til noe er det greit.

Alt i alt går det bra så langt. Og trangen til å sjekke Twitter, blir erstattet av trangen til å skrive om det jeg driver med her. Grei erstatning. Uten at jeg har tenkt å skrive updates her hver eneste dag.

Diett!

Jeg er på diett! Ikke den tradisjonelle formen som begrenser hvor mye jeg kan spise av hva og når, men en informasjonsdiett. Dietten medfører at jeg ikke skal anvende eller ha tilgang til følgende:

• Alle former for nyheter - aviser, ukeblad og nettaviser eller nettbaserte nyhetskilder av noe form (herunder også reddit, boingboing og digg, for å nevne noen.)
• Alle internettbaserte former for sanntidssosialisering (facebook, instant messaging)
• Twitter, StumbleUpon, FriendFeed

Det ble bare tre punkter - tre små ting å gi opp - det ser kanskje ikke så vanskelig ut. For meg - som er tilnærmet avhengig av internettbaserte interaksjonsformer og nyheter, vil dette være en formidabel utfordring. I tillegg - jeg er hjemmeværende på pappaperm sammen med Emrik for tiden. Noe som bare øker behovet for og frekvensen på disse mediene.

Jeg skal sende og svare på epost, og anvende internett som informasjonskilde - så det er ikke helt internettfri. Selv om det kunne vært en morsom utvidelse av dietten. Jeg skal gjøre dette i to uker - fra og med 24. november til og med 8. desember. For å ikke havne helt av lasset i forhold til hva som skjer i verden (det skjer ganske mye, har jeg sett.), skal jeg tillate meg 20 minutter med fjernsynsbasserte nyhetssendinger - Dagsrevyen på NRK eller TV2-nyhetene - hver kveld.

Målet er å gjøre mer "sakte tid" tilgjengelig, og redusere mengden selvgenererte avbrudd. Jeg tjuvstartet egentlig for 24 timer siden, og kjenner allerede at det fører til forskjeller i forhold til hvordan jeg interreagerer med verden. "Øyeblikkets Tyrrani" av Hylland Eriksen kunne like gjerne vært inspirasjonen - en ti år gammel bok som er stadig mer aktuell.

Jeg er spent. Viljestyrke er en begrenset ressurs - jeg tror ikke jeg greier å gjøre annet enn det jeg har for vane å gjøre i denne perioden. Send gjerne en epost og spør hvordan det går. Ikke forvent at jeg svarer med en gang.

Å leie film...

Å leie DVD på den lokale videosjappa er ikke lett.

Jeg og en kollega ramlet innom en videosjappe for å leie noe "enkel og grei lørdagsunderholdning". Ettersom det var første gang noen av oss leide film, og jeg ikke har "offisiell" adresse i Australia, ble det altså kollegaens jobb (hun heter Denis) å være "ansvarlig leietaker."

Ved første forsøk ble hun spurt om legitimasjon. Hun hadde med seg passet sitt. Det holdt ikke, hun måtte ha TO former for legitimasjon. Et kredittkort var greit, fikk vi høre, så hun tryllet fram et kredittkort.

For å verifisere adressen, måtte hun ha et brev med hennes navn og hennes adresse på. Altså ikke hvilke som helst brev, men leiekontrakt for huset, for eksempel. Hun hadde et slikt med seg i veska, heldig vis, og kunne trylle fram det. Da fikk vi vite at hun måtte ha ETT TIL! Hun måtte altså ha to "offisielle" brev. Heldig vis hadde hun tømt postkassen på vei ut, og hadde et brev til i bilen. Hun åpnet det, og det viste seg å være bekreftelse på bilregistrering - et offisielt nok brev.

Vi tenkte at nå, nå skulle vi få leid den pokkers filmen. Men nei da. Denis måtte gi fra seg tre telefonnummre å nås på, hvor ett måtte være hennes nummer, ett måtte være jobb, og et annet måtte være en venn som residerte i Australia (jeg dugde ikke, ettersom jeg ikke "bor" her.) Vi husket ikke jobbnummeret, og det var dårlig med residerende venner for øyeblikket (hun kunne brukt veilederens nummer, though.)

Det endte opp med at hun fant på et telefonnummer på sparket, og sa at hun kunne komme med et annet telefonnummer på et annet tidspunkt. (De RINGTE faktisk fra videosjappa en time senere for å få dette tredje nummeret... Denis var kreativ på nytt, og fant på et nummer til.)

Enden på visa var at vi fikk leid en film, men det var vanskeligere å gjøre det enn å søke om visum...

- To former for ID (Pass er nok for å komme inn i landet, men ikke for å leie film)
- To "offisielt utseende brev", fortrinnsvis husleiekontrakt og et til
- Tre fungerende telefonnummer man kan nås på.

Jeez louise - byråkratiet i Australia er fullt på høyde med det Franske.

-r-

Seattle: Rainy City

Jeg har vært i Seattle. Og jeg utførte følgende stunts der:

- Presenterte en artikkel
- Så Seattle fra toppen av The Space Needle
- Kjøpte meg solbriller
- Kjøpte meg en iPod Nano (Jeg er lykkelig)
- Kjøpte en USB enhet som er i stand til å dekode PCM signaler i forskjellige formater for visning på dataskjermen. (DET er tøft det!)

Seattle var kaldt, forøvrig. Det er liksom sommer der, men det var maks 15 på dagene jeg var der. Overskyet, vind. Nesten som hjemme i Norge. Brisbane om vinteren er nesten bedre... Her er det i det minste sol!

Reisen tilbake var ganske morsom. Not. Jeg fløy først fra Seattle til San Fransico, og ble sittende på flyplassen der en stund. Det viste seg at flyet var ganske overbooket, og jeg hadde ikke forhåndsreservert plass. Der får jeg for å spare penger. Flypersonalet maste ganske mye om å få frivillige til å overnatte i San Fransico og fly dagen etter. Jeg hadde lite lyst til det, ettersom jeg skulle tilbringe bare litt over et døgn i Sydney - så jeg hadde sett den byen også. Jeg pratet litt med ei jente med det fantastiske navnet "Jessica Peacock", som hadde litt panikk for om hun skulle få plass eller ikke. Jeg vitset litt med at hun kom til å bli plassert midt mellom to feite gubber på femti.

Jeg måtte vente litt etter at hun forsvant inn på flyet. Det tok ca. ti minutter før jeg hørte noe som kunne være navnet mitt (det er ikke så lett å kjenne igjen... Engelskmenn er ikke i stand til å si Rolv Seehuus på en gjenkjennelig måte. Men det er værre i Nederland. Der kan de komme på å snakke nederlandsk til meg.) Så jeg hadde vist vært ropt opp et par ganger allerede da jeg endelig fikk sete og boarding
pass.

Jeg ruslet bakover... og bakover... og bakover... Og DER var plassen min. Midt i mellom intet annet en to forholdsvis store damer - ei på ca 50, ei på 35. Scheisse! Jeg angret i et halvt sekund på spøken jeg hadde servert til Jessica. Dama i vindussetet fløt nesten inn over i setet mitt i midten, og forsøkte seg på en "jeg vil gjerne ha armlenet oppe" i starten. Hell no!!

Ellers virker det som om United Airlines er et resirkuleringsapparat for eldre flyvertinner/verter fra andre flyselskaper. Jeg er klar over at dette muligens høres litt sjovinistiskt ut, men på begge flyturene over Stillehavet var snittalderen på kabinpersonalet over 40. Og jeg kan love dere at en person som fungerer som flyvert/vertinne i en alder av 45-55 ikke er spesielt glad i jobben sin. Og det går litt ut over service-kvaliteten. (Og nei, de er ikke stort å se på heller -
noe som trekker ned...)

Jaja... Det var det kanskje? Får skrive litt om Sydney seinere...

Rolv